Silje Eugenie strande Øktner

 

Hjernepartiet- det eneste partiet som ikke legger seg opp i hva du mener.


 

Hvordan kan ett fiktivt politisk parti bidra til diskusjon og meningsutveksling rundt samfunn, politikk og stedsidentitet? Vil det ufarligjøre diskusjonen og gjøre det lettere og si sin mening? Unngå polariserte diskusjoner og heller ha fokus på løsninger? Det eneste du forplikter deg til ved å melde deg inn i hjernepartiet, er å tenke deg om en gang til, og være åpen for at du tar feil.


 

Hvordan er vårt politiske ståsted knyttet til egen Identitet. Hvilke fordommer har vi til velgerne til de forskjellige partiene.Hvordan blir man egentelig sett på utenifra, og hva er det som er umulig for oss å selv å se. Hvordan vi tenker samfunnet skal fungere er ett resultat av samfunnet og kulturen vi er vokst opp i, ikke intelligens.


 

Vi er nødt til å ha troen på demokratiet, og viktigheten av å stemme, selv om det kan virke nyttesløst når man tenker på store globale politiske utfordringer med så kompliserte løsninger at det aldri virker å skje noe. Er politikk det siste strået vi holder oss til for å føle vi har medbestemmelse i en kapitalistisk styrt globalisert verden. Det motsatte - og innse mangelen på kontroll, råderett, muligheten til å velge og bestemme hvordan samfunnet skal se ut, er for uutholdelig tanke. Som i verste fall fører til likegyldighet.


 

En konsekvens kan være ønsket om å isolere seg, alene eller som gruppe. Et parti, en øy, i skogen, en kommune. Helst ett land. Eller å lukke seg inni seg selv. Egne landegrenser, eget styre.

Men det er mest sansynlig noe som kun kan fungere i teorien. Å kostruere noe som skal fungere uavhengi av allt det andre som skjer i verden er umulig. Du kan aldri stikke av. Enten man vil eller ikke må man forholde seg til omverden.


 


 

Jeg arbeider i hovedsak med performance og events, installasjon, tegning og langvarie prosjekter med små inngrep i lokalmiljøer eller natur. Det "folkelige" interesserer meg blandt annet fordi min kunstneriske profesjonalitet med det blir satt i tvil, og fordi det er interessant å utforske risikoen det medfører. Hvordan kan man jobbe med en folkelig appell og et språk som når mange samtidig som man vil formidle noe som er mer omfattende en eventet i seg selv. Jeg er samfunnsengasjert og har behov for å ytre meg. Jeg er opptatt av lokalmiljø og kommunikasjon og hvordan vi som mennesker betrakter og oppfatter hverandre. Jeg tar ofte utgangspunkt i mitt eget nærmiljø når jeg jobber, hele verden bygd opp av små steder, steder som alle er lokale og kjente for dem som bor akkurat der. I prosjektene mine inviterer jeg andre inn. For eksempel lag, foreninger, ordførere. Jeg er åpen for deres ønsker og tolkning av samarbeidet. Jeg prøver å få til en overlappet mellom det etablerte og kommunale/statlige til det intuitive, plutselige og udefinerte. Hvordan påvirker disse tingene hverandre? 

Jeg bruker mye tid på å prøve å finne plass til arbeidene mine. Hva de skal være, og hvor de skal være, og hva som er det ferdige resultatet. Dette har vert en utfordring siden jeg startet på akademiet. At jeg har prøvd å tvinge resultatet inn i ett gallerirom. Nå kan skulpturene oppstå i små filmer, på plakater. Ikke nødvendigvis som et klart kunstobjekt som seg selv. Noen ganger også i et gallerirom, men jeg vil ikke bruke tid på å tvinge det inn dit. 

Jeg jobber mye med events og små inngrep, eller kommer med tilbud i folks hverdag. Arrangementer. Jeg er interessert i Lag og foreninger. Meldt meg inn i mange selv, studerer forskjellene. Hva skal til for at noe blir offentlig for eksempel. Og hva kreves om noe er offentlig, statlig støttet forening f.eks? Mer åpenhet og inkludering? Hva blir for internt og lukket? Ment for noen inviterte. Lukkede sosiale møteplasser. Ofesielt åpent, egentlig lukket? Man kan finne felleskap med noen, ta avstand fra andre. 

I de sosiale sammenkomstene dyrker man noen av interessene og sidene ved seg selv. Slik at man kan overlappe væremåten sin med andres overlappbare væremåte. Andre sider ved seg selv holder man utenfor, sparer til en annen sosial konstellasjon. 

Jeg liker tanken på å få forskjellige grupper til å møtes. Kanskje fordi jeg aldri har følt en klar tilhørighet til noe. A ta avstand fra noe/noen totalt er for meg veldig rart. Jeg tror ikke det er sunt å omgås folk som er for like deg selv. Folk du er for enig med. Jeg er redd for å begynne å tro på en riktig sannhet. Være sikker på hva som er riktig. Du ser bare fra utsiden hva som er feil. Du blir blind for de mest åpenbare feil om du omgir deg med folk som mener det samme og oppfører seg likt som deg. Jeg forstår valget, det må være beroligende og velge en retning, en gruppe, en tro, ett sosialt miljø, bestemme seg. Men det overdøver ikke skurringen om at noe er feil. At jeg umulig kan ha rett, for uansett, om jeg blir fryktelig sikker, vil jeg ikke se hvor jeg trakker feil. 

Lag og foreninger. Lag og foreninger samler folk med samme interesse, for å dyrke disse sammen og organisere aktivitetene. Lag og foreninger kan være offentlig støttet, og jeg antar da at det må være åpent for alle å delta og være medlem. Demokratisk skal det være. Når, og hva skjer når du mister du eierskap og faktisk råderett over din egenoppstartede forening? Når blir noe organisert virksomhet? 

Jeg liker å frembringe skurringa, gnisningene og usikkerheten. Jeg blir så frustrert da jeg ser folk slapper av. Jeg vil slappe av sjæl. Føler på ett ansvar jeg uansett ikke kan ta. Orker og ta, er villig til å ta, klarer å ta. Jeg vil bare dele den dårlige samvittigheten med noen. 

Hva kan du kreve av samfunnet, og hva kan samfunnet kreve av tiltak fra deg, for at du skal få det du mener du har krav på. for at du skal ha ett meningsfullt liv. Som fører til at du holder deg frisk i hodet og kroppen. Tilbyr samfunnet deg ting på riktig måte syntes du? Har aldri angra på at jeg bada. Noen gang. 

Verdiutvekslingen mellom det etablerte, formelle, byråkratiet og det frie, intuitive interesser meg. 

  • Facebook - Black Circle
  • YouTube - Black Circle
  • Instagram - Black Circle